Som nyutdannet er det litt å henge fingrene i fra før så jeg må innrømme at jeg merker godt at det blir mye å gjøre. Det er imidlertid ikke noe som TAR energi, snarere noe som gir meg energi. Ved å bli faglig oppdatert på ny forskning får jeg mer tyngde bak arbeidet på småbarnsavdeling.

… og drømmen blir komplett. Jeg gleder meg skikkelig til å ta i bruk den kompetansen jeg har opparbeidet meg i studietiden, samtidig som jeg gleder meg uhorvelig til å lære av all den kompetansen barnehagen besitter i form av assistenter og fagarbeidere. Tenk hva de kan!!! MAnge av dem har jobbet i barnehage i hele sitt voksne liv, jeg er virkelig ydmyk for det de kan, som jeg bare har teori på.

Så er det å prøve å definere mitt eget pedagogiske grunnsyn… hvilket syn har jeg på barn og barndom? Jeg støtter meg veldig til Berit Bae, og hennes tankespinn rund barn som subjekt. Hva er egentlig et subjekt??? Hvis jeg tenker tilbake til norsktimene, ser jeg at i en setning, så er et subjekt den som utfører noe. Altså et handlende mennekse. Alle barna i barnehagen er handlende mennesker med sin egen rett til å efinere sin opplevelse av hverdagen, samtidig som de skal være med på å ta beslutninger om sin egen barnehagehverdag. Jeg har mange ideologiske tanker rundt dette, og er meget opptatt av at alle barn skal få et likeverdig barnehagetilbud, uavhengig av etnisistet, alder eller funksjonsnivå. Så mittt utgangspunkt, basert på mengder med teori, er at jeg ønsker å møte barna med anerkjennelse for hvem dem er, og at alle barna er med på å skape kulturen på avdeling.

Avdelingen jeg har fått jobb på er en småbarnsavdeling, og jeg skal være pedagog, og ikke pedagogisk leder. Den jobben er det ei dyktig dame som har lang fartstid i barnehagen som besitter. Så hvilke forventninger har denne avdelingen til meg? Disse to fagarbeiderne som er vant til å forholde seg til to dyktige pedagoger… og så kommer jeg som en erstatning for den flotte damen som slutter. For det er jo slik, at de helt sikkert har laget seg et bilde for hvordan den nye pedagogen er, og ikke er… Og foreldrene… hvem er de? Og hvilke forventinger har de til meg?

Jeg har tenkt masse på hvordan jeg kan vise frem hvem jeg er, uten å trampe inn i noens rede, og rote til. Hva kan jeg dra med meg fra utdanningen min, som er ganskel nøytralt, og som på en måte viser at jeg vet hva jeg gjør, samtidig som jeg er ydmyk i forhold til den kompetansen som allerede er der… og for å ikke “skryte” eller “brife”? Jeg må ihvertfall starte med å bli kjent med barn, foreldre, rutiner og lokalene i tillegg til nærmiljøet. Så må jeg sette meg inn i HMS planer, brannvern og pedagogisk dokumentasjon. Så får tiden vise hvordan jeg skal fylle rollen som pedagog på en småbarnsavdeling i vårt postmodernistiske samfunn.

Det var et langt, flott svar, og jeg er så fornøyd med at min første kontakt med kunnskapsdepartementet som nyutdannet pedagog ble tatt på alvor.

Så hvordan har denne utdanningen forandret meg som menneske? Hvem var jeg da jeg gikk inn døren på høgskolen første gang, i forhold til den jeg er nå? For det første var jeg vel ikke klar over hvor bred denne utdanningen er. Jeg visste ikke at førskolelærere hadde så mye kunnskap om det meste mellom himmel og jord. Jeg tenkte på førskolelærere som en pedagog som var ekspert på barn i alderen 0 – 6 år. Jeg har hatt mange forskjellige fag, og jeg tror jeg kommer til å ta med meg en del videre fra flere av dem.  Jeg visste ikke at førskolelærere blir utdannet til å se mattematikk i hverdagen, og at vi er med på å bidra til at barna danner seg viktige førbegreper, som gjør det mulig å plassere den formelle matematikken de møter på skolen. Førskolelærere har kunnskaper i naturfag og alt fra hva slags liv vi finner i fjæra på stranda, til hvordan synapsene fungerer i nervesystemet.

Som førskolelærere har vi kunnskaper om samfunnsfag, og hvor stor del av samfunnet barnehagen er. Så hvorfor har ikke barnehagen høyere status? Hvorfor går ikke førskolelærere ut og protesterer mot den lave statusen? Barnehagen som institusjon er jo en lærende organisasjon, og regjeringen har krav til barnehagens kvalitet. Hvorfor er det ikke en bred debatt på nyhetene der førskolelærere stiller krav om bemanning, lønn og økonomi til å møte de kravene som blir stilt i rammeplanen og lovverk? Da jeg fortalte menneskene i nettverket mitt at jeg hadde startet på profesjonsutdanningen min, bachelor i førskolelærerutdanning, ble jeg møtt med ”skal du begynne å jobbe i barnehage?” med en litt nedlatende holdning. Ja jeg skal det! Jeg skal begynne å jobbe i barnehage. Jeg skal begynne å jobbe med barn, og jeg skal sørge for at de barna som går i min barnehage er så trygge på seg selv nåe de begynner på skolen, at jeg kommer til å se de fleste igjen som trygge, sterke voksne. Fremtidens politikere går i min barnehage.

Førskolelærere har også viktige fag som norsk, musikk, drama, forming, fysisk forsting, og ikke minst pedagogikk. Pedagogikken er viktig, og en stor del av utdanningen. Vi blir ikke bare profesjonelle i synet på barn, synet på barndom, synet på egen rolle, og synet på det postmodernistiske pluralistiske samfunnet vi lever i. Vi blir også drillet i egne holdninger, og bygger opp en pedagogisk plattform. Vi må definere oss som voksne, trygge mennesker, med holdninger som gjør at enhver mor blir møtt med anerkjennelse uansett bakgrunn. Vi vet at barn i dagens barnehager har rett til å delta og påvirke sin egen barnehagehverdag, som medvirkende subjekter.

Så er jeg klar? Jeg føler meg klar. Jeg føler at jeg har kunnskaper om hvor viktig jeg er som voksen i barnehagen, at jeg skal fungere som et støttende stillas, og at jeg som voksen legger igjen spor hos barn, enten jeg vil eller ikke.

1.0 Innledning

Denne fagteksten er basert på en problemstilling, gitt som eksamen. I eksamensoppgaven fikk vi mulighet til å velge mellom tre ulike oppgaver/ problemstillinger. Jeg vil belyse problemstillingen ved hjelp av Rammeplanen (2006) for barnehagens innhold og oppgaver (Rammeplanen), utvalgt pedagogisk teori, erfaringer fra praksis og egne refleksjoner. Tidlig i innledningen vil jeg skrive litt om bakgrunnen for valg av problemstillingen, og fortelle om tekstens begrensninger. Etter dette kommer korte definisjoner av begrepene i problemstillingen. Deretter vil jeg forsøke å klargjøre hva pedagogisk teori og Rammeplanen sier om oppdragelse, og syn på barn som subjekt eller objekt. Så tar jeg for meg barns medvirkning. Til slutt vil jeg skrive om praksisbarnehagen min og konsekvenser det måtte få for oppdragelsen ved å legge til rette for barns medvirkning som subjekter.

1.1 Bakgrunn

Jeg valgte denne problemstillingen fordi jeg er opptatt av møtet mellom mennesker, og især møter mellom barn og voksne. Hvordan vi som voksne i barnehagen ser på vårt ansvar og rolle i disse møtene, kan ha stor påvirkning på barna. Vi har under skoleåret hatt flere spennende forelesninger om emnet, og jeg tror dette er et emne det er viktig å legge vekt på som pedagog i barnehage. I tillegg kan jeg nevne at jeg som mor, ønsker at mine barn skal bli møtt på mest mulig hensiktsmessig måte, og jeg kommer til å ta med meg disse refleksjonene videre i livet.

1.2 Begrensinger

Under skoleåret har vi lært at det finnes mye teori om oppdragelse av barn. Det er også flere kjente teoretikere som har arbeidet mye rundt møtet mellom barn og voksne i barnehagen. Av hensyn til oppgavens omfang og størrelse, samt tiden jeg har til rådighet, ser jeg meg nødt til å velge ut noen få relevante teorier til denne teksten. Oppgaveteksten legger begrensninger for hvor lang teksten kan være, hvilket gjør at jeg begrenser meg til egne aktuelle erfaringer fra praksis i barnehage, og mine tanker og refleksjoner.

1.4 Begrepsdefinisjoner

Opprdagelse: Summen av de påvirkninger man møter gjennom livet, hvordan man blir møtt av andre mennesker.

Oppdragelse av barn som subjekt: En form for oppdragelse der man anerkjenner barnet som den det er, uten å føle behov for å forandre på barnets opplevelser og følelser. Man ser på barnet som en likeverdig.

Oppdragelse med et syn på barn som objekt: En form for oppdragelse der man lærer barnet å godta den voksnes holdninger, hvor man behandler barna likt. De voksne plasserer seg over barnet.

2.0 Teori om oppdragelse

Selve begrepet oppdragelse er vidt og har blitt forsket mye på de siste århundrene. Löfdahl (2004) har redegjort for synet på barn gjennom historien. Hun sier at barn har blitt sett på med forskjellig øyne. Barn har blitt sett på som onde vesener som man måtte rense. Barn var født med en arvesynd. Det kom så teorier om at barnet var født helt uskyldig, og måtte vernes fra all verdens korrupsjon. Man har også snakket om barn med iboende forutsetninger, et tomt barn, nærmest som en krukke man måtte fylle opp. Man vurderte barn ut fra sitt eget ståsted, som voksen. Barnet mestret ikke de samme tingene som voksne, og var dermed inkompetente (Löfdahl 2004). Slik jeg ser det, er dette å se på barnet som et objekt. Barnet kan fylles opp med det innholdet som passer i samtiden. Jeg har med dette som et litt historisk bakteppe, fordi det vi fokuserer på i dag, kan vise seg å være helt feilslått om 10-20 år. 

Rammeplanen (2006) tar for seg barnehagens samfunnsmandat. Det er omsorg, lek og læring som står sentralt. Barnehagene er pålagt etter lov om barnehager til å oppdra barn med kristendommens grunnverdier, som innebærer medmenneskelighet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd, ansvar for fellesskapet, ærlighet og rettferdighet. Det står lite om oppdragelse utover dette. Det åpner seg derimot nye begreper å ta tak i, og jeg velger å konsentrere meg om likeverd og rettferdighet, og ansvar for fellesskapet. For å arbeide etter føringene Rammeplanen gir oss, må vi komme inn på begrepet medvirkning. Rammeplanen legger stor vekt på barns medvirkning, og jeg tolker det til å være en konsekvens av synet på barn som subjekt. Jeg kommer tilbake til medvirkning som eget avsnitt . I Rammeplanen står det at voksne i barnehagen er rollemodeller, og barnehagens verdigrunnlag må etterleves i praksis. Jeg mener det er viktig at vi som pedagoger viser med egne handlinger og ord hvordan barna kan være mot hverandre fordi det er det vi gjør, og ikke det vi sier, barna lærer av.

Berit Bae (2006) mener at synet på oppdragelse er i ferd med å endre seg, fra å oppfatte barn som objekter som skal påvirkes og formes, til å se på barn som subjekter helt fra begynnelsen av livet. I følge Bae er de i stand til å sette sine egne grenser fra de er født, og kan velge selv når de ønsker kontakt med omverdenen. Det er opp til omsorgspersonen å lytte til nonverbale signaler fra barnet. Basert på forsking foretatt av Scibbey, påpeker Bae (Ibid.) at barn kan utvikle svekket selvfølelse, kontaktløshet eller i verste fall psykiske forstyrrelser. Dette gjelder barn som hovedsakelig blir møtt som objekt, uten respekt for egne opplevelser og perspektiv. Hun drar frem betydningen av anerkjennelse og styrking av barns selvfølelse for å hindre mobbing. Det er lett å være enig med Bae når hun gjør et poeng ut av viktigheten av å møte barn som medmennesker, fremfor å møte dem som noe de engang kommer til å bli. Slik jeg ser det kan vi risikere at barna ikke blir de menneskene vi forsøker å forme dem til å bli, om vi overser signalene fra de er små. Undersøkelser i svenske barnehager viser at det bare er 1/3 av de ansatte som ser på barn som ferdige mennesker, de resterende ser på barn som mangelfulle, ikke helt ferdig mennesker (Ibid.).

”Oppdragelse er å fremelske barns iboende muligheter” (Strømøy 2005:14). Utsagnet viser at alle barn har muligheter, alle barn har noe som er fint, og ved å fremelske det kan vi se barnet i et nytt lys. Videre sier Strømøy at oppdragelse kan sees som summen av påvirkninger vi har blitt utsatt for, være seg følelsesmessige, interkulturelle, eller av fysiologisk art. Oppdragelse er dermed ikke bare noe vi lærer opp barnet til å bli, da barn blir påvirket av alle mennesker i sin omgangskrets. Barna i gata, foreldre, barn og voksne i barnehagen, har alle satt sitt spor hos barnet. Strømøy nevner flere måter å oppdra et barn på, en autoritær måte, hvor vi ser på barnet som noe som skal bestemmes over, og innprente våre holdninger i. Den frie oppdragelsen lar barna selv finne sine grenser. En demokratisk måte å oppdra barn på, hvor barna får utrykke sine meninger og har rett til å bli hørt (ibid.). Det er den demokratiske som appellerer til meg. Jeg tolker Strømøys teorier til at grensesetting er viktig, allikevel må vi godta barnas tanker rundt grensene. De trenger ikke være enig i alle grensene, men de må få anerkjennelse for sine meninger. Jeg mener allikevel at vi kan kreve av barn, at de holder seg til fastsatte rammer, og så får de være med å bestemme innenfor disse.

Undersøkelser gjort i norske barnehager viser at det kjeftes mye på barn (Sigsgaard 2005). Barna han har snakket med misliker å få kjeft, og de synes det er verre å få kjeft av de voksne i barnehagen, enn det er å få kjeft hjemme. Det viser seg at det er ødeleggende for barns læring, å få hyppig og voldsom kjeft, da det virker inn på selvfølelsen og evnene til å bygge opp positive tilknytninger til andre. Jeg oppfatter Sigsgaard’s artikkel om kjefting til å handle om personalets syn på barn. En slik undersøkelse viser muligens at en av konsekvensene ved å se barn som objekt, er at det kjeftes i barnehagen. Man kjefter nok ikke på barn man respekterer, og anerkjenner. Jeg tolker det slik at det er mest vanlig i barnehager i dag å se på barna som objekt, men at trenden er i ferd med å snu, og at man ved å fokusere på ulike måter å møte barn, blir mer bevisst på hvordan man selv møter barn.

Nordin-Hultmann (2004) har foretatt en undersøkelse om barns omgivelser og subjektskaping. Hun tar for seg barn som ikke passer inn i den vanlige rammen, barn som enten er urolige eller innesluttet, og får diverse diagnoser. Disse barna får diagnoser ut fra sin atferd. Ved å tilrettelegge barnehagens lekeområder kan barn få utfolde seg der de trives best. Hun trekker tråder til Reggio Emilia pedagogikken, med utspring i Italia. Nordin-Hultmanns forskning tyder på at dersom rommene barna oppholder seg i er fullt av ting og materiell som innbyr til leking, kan barn gå inn i en slags relasjon til materiellet, gjøre det til sitt. Hun poengterer at når barn behandles likt, og må følge de samme reglene, blir det vanskelig å se barn som subjekt. Jeg anser dette som relevant i forhold til å se på barn som subjekt. Barnehagene bør være i evig bevegelse, og tilpasse seg barna. Det er slik jeg ser det barna barnehagen er til for.

2.1 Medvirkning

Jeg velger å ta medvirkning som et eget punkt, fordi det er et viktig moment i denne teksten. Slik jeg ser det er det en konsekvens for oppdragelsen i barnehagen, med et syn på barn som subjekt. Medvirkning kan ha en innflytelse på barnehagepersonalets tankesett. For at barn skal ha noen form for innflytelse i barnehagens virke, slik Rammeplanens føringer sier, er det en forutsetning at barn blir møtt som subjekt. Undersøkelser Bjerke har foretatt viser at førskolelærere selv mener at hvis det skal bli virkelighet av barns medvirkning, er det nødvendig å se kritisk på tradisjonelt tankesett (Bae 2006). Barn har blitt intervjuet om hva de synes er viktig i barnehagen, og noen svarer at de liker å ha venner, bestemme selv over hva som er lek og eller ikke, de liker ikke voksenstyrte aktiviteter være seg samlingsstunder eller andre gruppeaktiviteter. De liker heller ikke å bli behandlet dårlig, for eksempel bli slått eller bitt, og kjefting troner øverst på listen over ting barn ikke liker (Ibid.).

 En demokratisk form for oppdragelse, der barn medvirker, appellerer til meg som mor og pedagog. Rammeplanen (2006) sier at barn gir utrykk for hvordan de har det, både kroppslig og språklig. Barn har rett til å møte anerkjennelse for sine utrykk og meninger. Det forutsetter at det lyttes til barnas estetiske utrykk og handlinger, i tillegg til kroppsspråk og verbalt språk. Slik jeg ser det betyr det å anerkjenne signaler fra de små barna også. I føringene til Rammeplanen står det at det skal settes av tid og rom til barns medvirkning. Åberg (2006) tar for seg demokrati i barnehagen, og nevner spesielt en samlingsstund. Hun tok barna med på råd, og det resulterte i at barna ønsket å lede samlingsstunden, og de ansatte ble regissører og barna hovedrolleinnehavere. Dette fungerte tilfredsstillende for alle parter, mer jobb for de voksne, men fornøyde barn. Jeg opplevde i min praksis at samlingsstunder var noe alle skulle være med på, og var et av dagens høydepunkter. Målet var ofte å favne hele barngruppen, noe som kunne bli vanskelig på en 0-6 års avdeling. Min oppfatning av Åbergs observasjoner er at barn tilsynelatende setter mest pris på å få delta aktivt i dagens gjøremål, fremfor å være tilskuer.

3.0 Konsekvenser for oppdragelsen i min praksisbarnehage

Med bakgrunn i hva loven og rammeplanen sier om barns medvirkning i barnehagen, og hva forskning viser om synet på barn som subjekt, mener jeg det er noen konsekvenser man bare må ta. Jeg vil her forsøke å utdype hvilke konsekvenser det ville fått for min praksisbarnehage om de hadde fulgt alle rammeplanens føringer, om barns medvirkning.  Jeg vil forsøke å reflektere gjennom teksten i henhold til hva den pedagogiske teorien sier om dette temaet.

 Da jeg var i praksis før jul, var jeg i en barnehage med en fastsatt dagsrytme. Det var en 0-6 års avdeling. Dagene var ganske like, med frilek fram til utetid. Med frilek mener jeg barnestyrt lek uten voksen innblanding.. De voksne la ikke til rette for grupper eller lignende, barna brukte hele barnehagen og alle rommene slik de selv ønsket. Det var stort sett frilek i utetiden. Deretter var det samlingsstund før maten klokken 12. Etter maten var det frilek igjen. De voksne veiledet barna når det var konflikter, noe det var en del av i den perioden jeg hadde praksis. Barna bestemte selv hvor de ville leke, de fikk lov til å leke i sitt tempo og med hvem de ville. Jeg ser imidlertid at denne dagsrytmen gjorde sitt til at flere av barna havnet i konflikter med hverandre. Jeg tolket det som om de kjedet seg.. Især før utetiden, før de skulle inn igjen, før de skulle spise, før frukten, med andre ord, før hvert skifte av aktivitet i løpet av dagen kunne det virke som om de følte seg ferdige med leken, og så var det ikke tid til å lage en ny. Hvis personalet syntes det var kort tid til neste aktivitet på dagsplanen, fikk ikke barna lov til å hente frem nye leker, eller materiell.

 Et eksempel jeg vil trekke frem fra praksistiden min er utetiden. Det var kaldt og guffent ute og hver eneste dag gråt to jenter på tre år fordi de ikke fikk lov til å gå inn. Det var pausetid og personalet var opptatt av at alle barn skulle få minst to timer med utetid hver dag. Jentene var godt kledd og frøs nok ikke mer enn de andre barna, men de kjedet seg. Jentene spurte gjentatte ganger om å få gå inn, men det var avvikling av pauser for personalet, så det var ikke bemanning til ha en barnegruppe ute, og en inne. Et personal gikk rett fra pause, til å dekke bordet, og gjøre klart til lunsj. Når bordet var dekket ferdig, fikk barna komme inn.  Jeg mener det ville være med i tråd med ideen om å se på barn som subjekt å se på disse to jentene som likeverdig de voksne. De kunne fått tilbud om å delta i borddekkingen. Jentene lekte ofte i dukkekroken, og visste godt hvordan man skulle dekke et bord. Jeg ser imidlertid at hvis jentene skulle få komme inn hver dag, før de andre, måtte man regne med spørsmål fra flere barn om å bli med på å dekke bordet. En løsning på den forespørselen kunne vært å arrangere barnemøter. Man kunne delt opp barnegruppen i grupper, hvor barna kunne velge hvilken gruppe de ville være på, noen kunne lekt ute, andre kunne hatt kjøkkentjeneste sammen med det personalet som kom fra pause.

 Det var viktig for barnehagen at ingen skulle sitte alene å ha pause, for det kunne oppfattes som ensomt. Dermed ble 1 ½ time på formiddagen brukt til pauseavvikling. I tillegg hadde den pedagogiske lederen kontortid på samme tid. Hun hadde ikke eget kontor, men brukte et skrivebord i den ene stuen.  Skrivebordet var en yndet lekeplass for barna, men de fikk ikke røre noe der. Barnehagen holdt til i et gammelt hus, og alle rommene lå ved siden av hverandre med døråpninger i mellom, i en firkant. Jeg ville nok foreslått å endre pauserutinene, slik at den gagnet barnegruppen, selv om ville resultert i pauser alene.

Når jeg trekker tråder til Nordin-Hultmanns forskning på dagsrytmer og pedagogiske miljøer, ser jeg at en konsekvens for oppdragelsen, kunne være å ominnrede barnehagen. Det kunne vært lurt å flytte skrivebordet til den pedagogiske lederen ut av stuen, slik at det ble frigjort plass til barna. De hadde rom tilgjengelig i 2 etasjen, hvor de brukte et til avlastning når de hadde tid, men man måtte da gå ut og opp en trapp. Det ble sjelden brukt. Under praksisperioden min, var det mange leker og materiell som lå høyt oppe på hyllene, med lokk på, og barna måtte spørre om lov til å leke med det. Hvis det hadde vært tilgjengelig hele tiden, tror jeg barna ville kjedet seg mindre, og det kunne resultert i mindre konflikter blant barna. Ved å gjøre rommene innbydende, med innhold de fritt kunne leke med, ser jeg for meg at det ville bli mindre konflikter i barnegruppen. En konsekvens av oppdragelsen med syn på barn som subjekt, ville være å legge opp dagsrytmen på nytt. Barna burde vært delaktige i planleggingen. Ved å dokumentere hva de likte å gjøre, når de likte det, og med hvem ville man komme nærmere en god løsning på dagsrytmen.Den pedagogiske lederen kunne med fordel fått tid til å jobbe utenom åpningstiden, slik at hun kunne vært i miljøet da det ble avviklet pause. Man kunne gått litt mer bort fra frileken, og systematisert barna i selvvalgte grupper, i tråd med Strømøys (2005) teorier om grenser. Man kunne diskutert og fastsatt de nye rutinene og reglene sammen med barna. 

Et annet eksempel jeg vil trekke frem er et med de største barna i barnehagen. En dag i uken var femåringene på klubb borte hos hovedbarnehagen. De måtte over en stor parkeringsplass. Dette syntes de var stas, de følte seg som store gutter som ble regnet med (det var bare gutter som var 5 år). Det var sjelden tilløp til uro. De følte seg tilsynelatende store og viktige. Det de sa betydde noe, og de var med på å bestemme i samarbeid med de andre femåringene. De ble anerkjente som seg selv, i en liten gruppe med barn, og var viktige i gruppen.  Min forståelse av de stolte femåringene henger sammen med det Bae (2006) sier om barn som subjekt. Møter man barnet som den personen det er, viser det seg muligens også frem, som seg selv.

4.0 Avslutning

Jeg har i denne teksten forsøkt å definere hva jeg mener er oppdragelse, og gått inn på hva Rammeplanen og pensumlitteratur sier om emnet. Jeg har sett tilbake på praksisperioden min, og reflektert rundt konsekvensene de måtte få om de skulle sett barna som subjekt. Det er lett å være enig i teoriene om å se barn som subjekt, som et ferdig mennesker med en innebygd forståelse av hvor deres egne grenser går. Tradisjonene for å bestemme over barn, og prøve å forme de til å passe inn i barnehagen, kan nok sees på som passé. Vi vet imidlertid ikke senvirkningene enda. Om de neste generasjonene takler arbeidslivet, og autoritære ledere, om de vokser opp med en illusjon om at alle er like mye verdt. Slik jeg ser det ligger det litt i menneskets natur å prøve ”å være bedre enn”. Slik jeg opplevde praksisbarnehagen min, tror jeg nok de kommer til å følge den nye rammeplanen og dens føringer om barns medvirkning. Jeg kommer til å være bevisst mitt syn på barn, som subjekt, når jeg begynner å jobbe som førskolelærer. Jeg tror at dersom vi som kommer ut som nyutdannede førskolelærere har evnen til å tilrettelegge for barns medvirkning, og er tydelige på at barn er likeverdige kompetente mennesker, har vi mulighet til å oppdra barn som er selvstendig tenkende, og er bevisste sine egne handlinger. Slik jeg ser det vil det motsatte, altså oppdragelse med et syn på barn som objekter, resultere i flere innesluttede barn, som ikke passer inn den faste rammen. Barn vil fortsatt få diagnoser, som en konsekvens av at de faller utenfor i barnehagen. Jeg kommer til å arbeide hardt for å bevisstgjøre mine medarbeidere på viktigheten av å se barn som likeverdige oss voksne.

Her har jeg skrevet en e-post til Kunnskapsministeren. Jeg har ikke får svar av han, men venter i spenning.

Kjære kunnskapsminister.
Jeg sitter og skriver en avsluttende fagtekst, siste året på førskolelærerutdanningen. Jeg skriver om kvalitet i barnehagen og knytter dette opp mot ledelse, som jeg har fordypet meg i. Jeg har samlet store mengder teori om krav til kvalitet i barnehagen, både i lys av rammeplanen og andre skriv på kunnskapsdepartementes side, i tillegg til pensumlitteratur fra høgskolen.
I det virkelige liv har jeg hatt tre praksisperioder i utdanningsløpet, samtidig som jeg har fungert som vikar i flere barnehager. Jeg har i dag fått fast jobb som førskolelærer i en kommunal barnehage. Det er der roten til problemet ligger. Jeg skriver i teksten min om lederens rolle for å heve kompetansen til personalet, gjennom endringsprosesser og som motivator. I det virkelige liv derimot har ikke virksomhetslederne i de kommunale barnehagene like mye handlefrihet som i min tekst.
Virksomhetslederene er leder for opptil tre store barnehager. Hun får beskjed fra kommunen om å spare millionbeløp og det resulterer i redusert bruk av vikarer. Hun blir målt på sine evner til å holde seg innenfor et stramt budsjett.
Ved redusert bruk av vikarer sliter resten av personalet med å få dagene til å gå opp og alle krav til kvalitet, og alle rammeplanens 84 “skal” og “må” forsvinner inn en “vi klarer oss” holdning. Det er denne hverdagen nyutdannede førskolelærere møter. Fra å leve i en ideologisk verden der rammeplanens føringer står øverst, kunnskaper om hvordan vi kan bruke rammeplanen som et redskap. Kunnskap om hvordan vi kan opptre som støttende stillas rundt førskolebarns læring. Kunnskap om hvor tydelige spor vi som voksne setter i barna… Alt forsvinner inn i en “vi klarer oss” tilværelse der planer blir lagt til side for å dekke de primære behovene.
På en avdeling der det går 22 barn er det en pedagogisk leder og to assistenter/fagarbeidere. Om en av disse tre er syk, og det ikke settes inn vikar er det to voksne mennesker som skal undre seg sammen med 22 barn, de skal se hvert enkelt barn og barna skal medvirke i beslutningsprosesser og bli sett for den de er…
Hvordan er dette mulig, Solhjell? Hvordan skal vi som førskolelærere komme gjennom rammeplanens føringer med så lite personell?
Min påstand er at barnehagene i utgangspunktet har for mange barn i forhold til personal. Når kommunene sparer penger på vikarer blir det rett og slett avvik fra kravet til kvalitet. Hvordan bedrive kvalitetsutvikling når holdningen er at “vi klarer oss”?
Så omsider kommer spørsmålet mitt. Kan kunnskapsministeren gjøre en innsats på å heve personaltettheten i barnehagene? Og kan kunnskapsministeren bidra til å øremerke penger til barnehagene slik at de blir skånet fra kommunenes sparekniver?
Som fremtidig pedagog ønsker jeg å jobbe i en barnehage som oser av kvalitet, der jeg kan legge til min kunnskap og min ideologi i barnehagen som en lærende organisasjon. Der kvalitetsutvikling er et punkt på agendaen og der barna sitter igjen med en trygghet på seg selv som subjekt, der medvirkning er tatt på alvor og der barna blir sett for hvem de er av trygge tilstedeværende voksne som selv ønsker å utvikle seg sammen barna.
Vennlig hilsen
Barnehagens blogg
( I e-posten brukte jeg mitt navn)

Jeg håer noen finner denne siden, og legger inn noen kommentarer, for barnehagen er full av fremtidens politikere, og maktpersoner. De vet det bare ikke selv enda